Den norske pop-art-tradisjonen er ikke bred, men den har dype røtter og noen ekstraordinære stemmer. I sentrum står Pushwagner, kunstneren som tok pop-artens visuelle grammatikk og brukte den til å lage et av norsk kunsthistories mest gjennomarbeidede verkkomplekser.
Pushwagner og Soft City
Terje Brofos (1940–2022), kjent under kunstnernavnet Pushwagner, brukte tiår på å utvikle universet rundt Soft City. Serien ble påbegynt på 1970-tallet og beskriver et fremtidssamfunn der individet er absorbert inn i et repetitivt, kjedsommelig system. Det er en videreutvikling av pop-artens kritikk av masseproduksjon og forbrukerkultur, men med et dystert alvor som skiller den fra den amerikanske originalen.
I 2026 vises Pushwagners arbeider ved åpningen av The New Museum i New York, der arkitektfirmaet OMA har tegnet en stor utvidelse av museet. Det er en anerkjennelse av at Soft City hører hjemme blant de store verkene i internasjonal samtidskunst. Les mer i vår artikkel om Pushwagner på The New Museum.
Pushwagner: Annexia
Bjarne Melgaard og en annen retning
Der Pushwagner brukte pop-artens formspråk til systemkritikk, er Bjarne Melgaard (f. 1966) mer interessert i det provoserende møtet mellom popkultur og det subkulturelle. Hans verk refererer til punkestetikk, populærikonografi og et mørkere lag av menneskelig psykologi. Pop-art som redskap for å vise det ubehagelige, heller enn det repetitive.
Melgaard er representert med 39 verk hos Galleri Fenka, inkludert litografier, akvareller og originale oljebilder i prisklasser fra 5 000 kr til 504 000 kr.
Hvorfor pop-art engasjerer
Pop-art kommuniserer direkte. Det er kunst som ikke krever akademisk bakgrunn for å ta inn, men som inneholder lag av mening og referanse. Det gjør den populær både som interieur og samlingsobjekt. Norske arbeider fra 1970-tallet og fremover viser at tradisjonen er levende og relevant, også sett fra Levanger.
